Planleggingsverktøyet «Boblemodellen»

Planleggingsverktøyet «Boblemodellen» har fått navnet sitt på bakgrunn av boblene man tegner opp for de ulike delene i en undervisningsaktivitet.

De små boblene sier noe om at læreren tar ulike grep for å stramme inn / styre prosessen.

Eksempler på denne type innstramming kan være:

• en «starter» for å aktivere forkunnskaper og/eller få elevene til å føle umiddelbar mestring og ønske å delta aktivt i økten
• felles gjennomgang av kravspesifikasjon, vurderingskriterier
• gjennomgang av / opplæring i en metode, en teknikk, et verktøy e.l.
• diskusjon og felles oppsummering

De store boblene representerer de delene der elevene jobber individuelt eller i gruppe.

I tillegg til å tegne opp boblene / skissere delene noterer man tidsramme og stikkord for hva elevene skal gjøre i de ulike delene og hva læreren skal gjøre.

Skal elevene kunne være kreative og finne egne løsninger må de ha en viss frihetsgrad. Dette vil også bidra til at elevene får et større eierforhold til både prosessen og produktet, noe som bidrar til økt utholdenhet underveis og økt motivasjon. Samtidig er det viktig å gi elevene klare rammer. Å gi klare rammer er ikke nødvendigvis å avgrense rommet for kreativitet, tvert imot er det gjerne enklere for elevene å være kreative i en slik situasjon.

Boblene fargekodes etter frihetsgraden for elevene.

De tre fargekodene som sier noe om graden av elevfrihet i de ulike delene av undervisningsopplegget er:

I et undervisningsforløp bør gjerne alle fargekodene benyttes. Det er altså ikke slik at rødt skal unngås. Samtidig bør mengden rødt klart begrenses. Det er heller ikke et mål å få alt grønt. Grønt (og gult) bør dominere, men uten klare rammer og struktur kan grønt fort bli til kaos og dårlig undervisning.

I tillegg til å fargekode boblene, noterer man for hver av delene i opplegget hvilke valg elevene skal ta og hvilke læreren tar.

En viktig nøkkel for å lykkes med skapende aktiviteter der elevene skal få være kreative, er å gi elevene gode støttestrukturer. Disse bør ha lav inngangsterskel (altså enkle å forstå uten ytterligere forklaring, mestring for alle), samtidig åpne for frihetsgrader for elevene. Det kan f.eks. være en samling eksempler som hver for seg er enkle, men som gir stort rom for å skape noe nytt når man selv kombinerer og utbroderer de.

Det er ikke meningen at læreren skal lage alle støttestrukturene selv, men heller finne fram til / velge ut gode ressurser. Gode læringsressurser/-midler bør nettopp være bygd opp slik at de kan passe inn i slike forløp.

Hvilket utstyr man har tilgjengelig eller må skaffe vil også påvirke undervisningsaktiviteten og kravet til støttestrukturer. Noen ganger kjenner allerede eleven verktøyene/utstyret, mens andre ganger må de ha begynneropplæring.